Kjærlighet

På både Norsk og Engelsk er det kun ett ord for kjærlighet. Samtidig er det mange andre språk som har mange ord for kjærlighet. Og så er det jo mange former for kjærlighet og. Kjærligheten mellom foreldre og barn. Kjærligheten mellom søsken. Til og med en slags kjærlighet mellom veldig gode venner.

Men hva da med den spesielle kjærligheten mellom to personer? Det som på godt norsk er "Ekte Kjærlighet", "Real Love"?

Denne kjærligheten som er annerledes enn de andre formene for kjærlighet nevnt allerede. Og så spesiell som den er, er det rettferdig å bruke ordet kjærlighet på disse andre følelsene? Om enn det er både sterke og viktige følelser, for personer som og er viktige i livet til de fleste personer, er det "kjærlighet"? Og da er det jo ett argument att de andre formene for kjærlighet og har andre "navn" på de fleste språk hvor det er vanlig å betegne disse følelsene som kjærlighet, og forsovet er det nokk litt slik i Norge og, med ord som de jeg allerede har brukt, som for eksempel "søskenkjærlighet". Men mer vanlig er det jo å si "Glad i deg" heller enn "elsker deg" i slike situasjoner.

Og på tross av å ha, og ha erfart att en kan ha sterke følelser for venner og familie, tror jeg nokk jeg må si meg enig i att det kun er én ting som er virkelig *Kjærlighet* i ordets betydning. Det er fint å ha beskrivende ord for hvor mye venner og familie betyr for en og. Men kjærlighet, i sin originale betydning, er noe en deler med den ene spesielle personen som er spesiell nok, til på en eller annen måte, å få den ene plassen midt i hjertet vårt.

Og slik kjærlighet fortjener jo og egentlig respekten til å ikke måtte dele betydning med andre følelser. Kjærlighet er ofte vanskelig å finne. En skal lete lenge, og gå igjennom mye for å finne denne typen kjærlighet. Men når en faktisk finner den, så er det en utrolig følelse uten like. Og dermed er det kanskje rettferdig (uten å mindregjøre andre former for kjærlighet), att det er dette som virkelig heter *Kjærlighet*?

Denne kjærligheten, om en er heldig nokk til å finne det, er og absolutt vel verdt både ventetid og den lange veien frem til hvor en faktisk er heldig nokk til å finne noen en faktisk elsker. Det kan ikke settes noen pris eller ord på slik kjærlighet. Den kan både vokse og visne, alt etter som hvor godt den er pleid, men om den først er der, forsvinner den aldri helt, og det betyr alt.




Og så. Hvorfor sitter jeg så her og filosoferer om et så episk og romantisk tema som kjærligheten på en Onsdagskveld?

Det er fordi, På tross av å ha vært igjennom mye rart så langt i livet, og uten å gå i mye detalj om fortid, innser jeg att jeg nok aldri har følt kjærlighet slik den jeg har vært så utrolig heldig å finne, og få oppleve nå.

Detaljer går jeg ikke inn på her, men følelsen i seg selv er inspirasjon verdig å ta seg en kveld og filosofere om. For det er lett å tro en føler kjærlighet. Spesielt om man er en ung gutt, med lite ideer om hva slike følelser er. Men ettersom en blir eldre, og har overlevd mye rart, så lærer en seg til å gjenkjenne det en virkelig kan kalle kjærlighet.

Den vakre følelsen, hvor en virkelig kan nyte ett øyeblikk om enn en bare sitter der, uten å gjøre eller si en ting. Bare føle att man er der sammen. Att man er to og ikke bare en, og det er alt som betyr noe, akkurat der, akkurat da.
Så kommer lidenskap og humor, opplevelser og drømmer inn i bildet på sin rettferdige plass i kjærligheten. De er alle sunne deler av det å elske noen, å ville dele alt med dem, og ville dem alt bra og vel.

Men det er litt derfor jeg skriver dette om kjærligheten. Nå som jeg (og jeg tror det fortsatt knapt selv) har funnet noe så vakkert og utrolig, så ser jeg og hvor mange som glemmer den mens de løper rundt i livet sitt. De ser ikke att de glemmer den før de har mistet den. Hvorfor gjør så mange slik?
Jeg tror neppe jeg er på noen måte "bedre" enn andre, men jeg vet hva det betyr å ha funnet det jeg har i dag. Og jeg er og takknemlig for å ha erfart alt jeg har, for å vite hvor fantastisk heldig jeg er, slik at jeg vet å ta vare på slik en utrolig vakker ting.




Men før du rister på hodet, tenker att jeg vaser rundt om kjærlighet og fantasier;

Ikke ta mitt ord for hva kjærlighet er. Sett heller av ett øyeblikk av tiden din til å føle følelsen selv. Til å sitte ned med den ene spesielle personen du er glad i. Den personen du elsker. Sitte å se på snøen falle, eller se stjernene i ensomme majesteter på himmelen. Ta bare litt tid til å være to.
Da tror jeg du skjønner hva jeg mener mye bedre enn ved å lese hva jeg skriver her. For uansett hvor mye jeg diskuterer, om typer kjærlighet, og hvor fantastisk den er, så er det forskjellig for alle. Men felles for alle og, er att det er en utrolig følelse. Så slik kjærlighet kan ikke dekkes av ord. Den må oppleves, og nytes. Og hvor enn vanskelig det er, den er vel verdt hvor enn mye det tar å finne den...


Det er en ting jeg kan love deg jeg vet nå.