Vinternatt

Det er noe spesiellt med skyfrie kvelder om vinteren.

Når det begynner å bli ordentlig kaldt ute, og det damper frostrøyk hver gang en puster ut.


Nesten så en skulle tro kulden gjorde stjernene klarere på en måte?
Eller er det det at det er så mørkt om vinteren som gjør det?


Sikkert. Men så er det ikke så farlig heller, for de er så vakre og mystiske der de glimter på himmelen.
Det er nesten vanskelig å ikke stoppe opp ett øyeblikk og se, når en faktisk merer de er synlige.


Stoppe opp og la tankene stilne hen imens stjerner, så ufattelig langt borte lager mønstere på himmelen, og gløder ned på deg.
Det er noe fredfult ved det. En pause. Pause tilogmed fra det å tenke.

Stjerner er absolutt noe fantastisk ja.

Tidlig vinter...

Så er det vinter igjen.

Skrape bilen om morgenen. Glatte veier med is og snø.
Samtidig så både kaldt og vakkert.

Når jeg ser på frostrøyken i folks pust, eller snøfnugg som daler sakte, så blir jeg minnet på hvor vakker vinteren er, men og hvor mye jeg har å være glad for...

Allt som er del av livet mitt nå, og som har gjort att jeg er hvor jeg er akkurat nå. For enda jeg har mye å gjøre, og mye og lære, er det lenge siden jeg kan si jeg var så lykkelig.

Men det skal jeg snakke mer om siden, så dette blir en kort filosofisk oppdatering. For akkurat nå står jeg på Gardermoen, og venter på det som gjør meg aller mest glad og lykkelig...

People and life

I have not written much in English here lately, so for that sake, and in the idea of making sure I am understood, I will write most of this in English:


We all have many people in our lives. People that influence us, from the day we were born. Some are good influences, other are bad. Some are monoliths in our lives, while others may pass almost without notice even if they have left changes or marks even still.

And in most cases, we still know these people are, or have been part of our lives. But how much thought do we really put into that? Do we try to see what they have left us with, for good and bad? Often the answer is another question; "Does it matter?". And often it really does not matter. But other times, it really *does* matter too.

People like your friends. Those that are there, sometimes clearly and having your back, other times, maybe less obvious, but still present. Some of whom you can tell everything to. Others whom you just can talk to, lending you an ear.

And of course, family. Those you are related to by blood, and not by choice, for good and bad. Those that are supposed to support you almost whatever you do, especially parents. Even though they too love you and want the very best for you. And can both have prejudice and be overprotective.

And not to forget those that capture our heart. At least those of them, that we really can see or feel a future with. That not just share love, but also share your life. Whom often make more of a difference than either will know, despite the obvious changes it usually mean for both.


On the other hand comes people that have been... less than good. "Friends" who turn out not to really be much friends at all. Bullies. Troublemakers. Bossy people. almost all of us have had our share of those too. And while we can't normally count ourselves thankful for that, many of them have changed our lives, and often left us wiser or stronger, even if it would have been a painful lesson.


---

And on this note I want to thank the people in my life.

To the friends I hardly remember much else than flashes and a birthday party, from before I were 4. for what they must have meant for me.

To all real friends I had or have, even though I am far too bad at keeping in regular contact. For all they have taught me, and for having been there and made a bigger difference than I ever have made them aware of.

To family, for good and bad. For the times they have been there, and what they have taught me. And also for anything they have done me wrong with, that have taught me what to not do in life.

To people that have crossed my path, for long or short times. For all they have left me with or taken away. For the help and challenges given to me, and many valueable lessons.

And least of all, to the one who has my heart. Whom teach me more and do more for me than she know, and helps me more than I could spell out, while I still, always, have many more things to learn. For dreams and hopes.


Most of the people I want to thank is here in my life, while some are not, in ways or senses. And while a post is not enough to really say thanks, it is something at least, to dedicate a post about awareness for those in our lives, to also say them a thank.

So: Thank you. Weather you will ever know.

---

And on track again, to give a thought to those people in our lives, is certainly worth the time. So we do remember to thank those that deserve it, and show our appreciation of what they do for us. Of whom they are to us. To make sure they know they matter. Because that might often make a huge difference to many people. Bigger than we often realize...

Longing... Det å savne noen.

It's been a while since I wrote in english, so I do feel it is time to refresh on my vocabulary here.

And I also have quite a lot on my mind. Most notably thoughts about missing and longing. Ironically, I have just only begun. And while I will come through this fine and well, I am also sure there will be hard moments too. Though also I hope to fill the time with good moments and work, which should pass time.
But the important facts here is that of the feeling of missing. The feeling of longing for someone. Someone special. Someone that means so much to us, we do not want to be without them. That is after all why we long and miss them. They are so important to us, and even in ways or cases, vital for us, it is hard to be without.

Thus as long as this longing don't completely cripple you, or make it hard to function as a human being, longing is healthy and a good way of showing both devotion, and respect for how much that someone means for and to you.

----------

Så, det er sunnt å savne noen. Det er og viktig å tenke på, å føle, og å huske hvor stor forskjell denne personen gjør i livet ens, og hvor viktig det er å ha den personen rundt seg. For slikt er lett å glemme om en er heldig nokk til å ha denne personen der hver dag. Og når noen betyr så mye for oss, så er jo det siste vi vil gjøre være å "glemme" hvor viktige de er for oss. All gleden de gir oss bare ved å være der, og forskjellen de kan gjøre i livet ens, bare ved å ville og ønske å være del av ditt liv.

----------

So we all might need to miss someone sometimes. To get a little distance and perspective. See the reality of things from another approach, and really feel and know how much that person, whom you hold so dear, means to you.



"You don't know what you have, until you are without it" -- Saying



I believe I luckily already know most of what I will see. But it is always worth it, to really feel and know. And it will make the moment all the sweeter, when whom I need is in my arms once again.

And I can barely wait already.

Erfaringer. (del 1)

Noen ganger er der vanskelig å huske på hvor godt en har det. Om enn sover til riktig tid, spiser middag, emten tidlig eller sent, godt eller kjedelig.Når sjefer er gretne og klager, eller lærere stresser og krever. Det er aldri gøy, og en ønsker seg nesten bort. Det føles tungt og slitsomt, spesiellt når en fokuserer på "problemet" slik.

Men det er da en virkelig trenger en påminnelse på att ting er bedre enn de kanskje føles. I allefall for de av oss som er så heldige å ha noen å dele allt med. Inkludert dissa dagene. På att en faktisk har en god varm seng og at om enn livet kanskje ikke er perfekt, kunne det helt sikkert vært mye vanskeligere og. Men kanskje er det derfor en har slike dager av og til og?

----------

Selv må jeg erlig si, jeg tror ikke jeg noen gang har vært lykkeligere i livet enn jeg er nå. Verden min er satt på hodet. Ingenting er det det en gang var, og om enn det er noen "gode gamle" ting i livet fortsatt, så er det meste nytt. Nytt og spennende. Men og ukjent på godt og vondt. Dog er jeg veldig nysgjerrig. Jeg vil oppleve og oppdage, erfare eller se ting jeg aldri har gjort før. Enten det har vert fordi jeg aldri hadde sjansen eller fordi jeg faktisk har vert redd eller usikker.

Men nå føles det nesten som det har ventet lenge nokk allerede. Eller i hvertfall som om jeg ikke kan vente. Men erfaringene kommer til å komme til sin egen tid. Enda jeg kan føle meg allt fra utalmodig, til krypende, boblende glad og nysgjerrig, og til engstelig og nesten skremt. Men det er ingen tvil heller. De er alle erfaringer verdt å ha, og sett att jeg får sjansen så vil jeg oppleve det jeg kan.

Så får jeg bare sitte her enn så lenge og nyte det å være nysgjerrig,med så mye nytt å oppdage eller utforske. Mens jeg venter og ser når en anledning byr seg. Og i mellomtiden får jeg ikke minst nyte følelsen av faktisk å være så lykkelig, det å ha noen så fantastisk å dele livet og allt med. Det å føle ting riktig. Det er en utrolig erfaring i seg selv, og grunnen til att livet mitt har forandret seg slik, og at allt dette er mulig i det heletatt.

Og derfor; En kjempestor takk til min elskede Hilde. Hadde jeg ikke møtt henne, vet jeg ikke hvor jeg hadde vert, eller hvordan livet mitt hadde sett ut. Hun har virkelig endret livet mitt, på alle måter, og betyr allt for meg. Og dermed er det og med all rettferd, jeg virkelig elsker henne over allt på jord.

Kjærlighet

På både Norsk og Engelsk er det kun ett ord for kjærlighet. Samtidig er det mange andre språk som har mange ord for kjærlighet. Og så er det jo mange former for kjærlighet og. Kjærligheten mellom foreldre og barn. Kjærligheten mellom søsken. Til og med en slags kjærlighet mellom veldig gode venner.

Men hva da med den spesielle kjærligheten mellom to personer? Det som på godt norsk er "Ekte Kjærlighet", "Real Love"?

Denne kjærligheten som er annerledes enn de andre formene for kjærlighet nevnt allerede. Og så spesiell som den er, er det rettferdig å bruke ordet kjærlighet på disse andre følelsene? Om enn det er både sterke og viktige følelser, for personer som og er viktige i livet til de fleste personer, er det "kjærlighet"? Og da er det jo ett argument att de andre formene for kjærlighet og har andre "navn" på de fleste språk hvor det er vanlig å betegne disse følelsene som kjærlighet, og forsovet er det nokk litt slik i Norge og, med ord som de jeg allerede har brukt, som for eksempel "søskenkjærlighet". Men mer vanlig er det jo å si "Glad i deg" heller enn "elsker deg" i slike situasjoner.

Og på tross av å ha, og ha erfart att en kan ha sterke følelser for venner og familie, tror jeg nokk jeg må si meg enig i att det kun er én ting som er virkelig *Kjærlighet* i ordets betydning. Det er fint å ha beskrivende ord for hvor mye venner og familie betyr for en og. Men kjærlighet, i sin originale betydning, er noe en deler med den ene spesielle personen som er spesiell nok, til på en eller annen måte, å få den ene plassen midt i hjertet vårt.

Og slik kjærlighet fortjener jo og egentlig respekten til å ikke måtte dele betydning med andre følelser. Kjærlighet er ofte vanskelig å finne. En skal lete lenge, og gå igjennom mye for å finne denne typen kjærlighet. Men når en faktisk finner den, så er det en utrolig følelse uten like. Og dermed er det kanskje rettferdig (uten å mindregjøre andre former for kjærlighet), att det er dette som virkelig heter *Kjærlighet*?

Denne kjærligheten, om en er heldig nokk til å finne det, er og absolutt vel verdt både ventetid og den lange veien frem til hvor en faktisk er heldig nokk til å finne noen en faktisk elsker. Det kan ikke settes noen pris eller ord på slik kjærlighet. Den kan både vokse og visne, alt etter som hvor godt den er pleid, men om den først er der, forsvinner den aldri helt, og det betyr alt.




Og så. Hvorfor sitter jeg så her og filosoferer om et så episk og romantisk tema som kjærligheten på en Onsdagskveld?

Det er fordi, På tross av å ha vært igjennom mye rart så langt i livet, og uten å gå i mye detalj om fortid, innser jeg att jeg nok aldri har følt kjærlighet slik den jeg har vært så utrolig heldig å finne, og få oppleve nå.

Detaljer går jeg ikke inn på her, men følelsen i seg selv er inspirasjon verdig å ta seg en kveld og filosofere om. For det er lett å tro en føler kjærlighet. Spesielt om man er en ung gutt, med lite ideer om hva slike følelser er. Men ettersom en blir eldre, og har overlevd mye rart, så lærer en seg til å gjenkjenne det en virkelig kan kalle kjærlighet.

Den vakre følelsen, hvor en virkelig kan nyte ett øyeblikk om enn en bare sitter der, uten å gjøre eller si en ting. Bare føle att man er der sammen. Att man er to og ikke bare en, og det er alt som betyr noe, akkurat der, akkurat da.
Så kommer lidenskap og humor, opplevelser og drømmer inn i bildet på sin rettferdige plass i kjærligheten. De er alle sunne deler av det å elske noen, å ville dele alt med dem, og ville dem alt bra og vel.

Men det er litt derfor jeg skriver dette om kjærligheten. Nå som jeg (og jeg tror det fortsatt knapt selv) har funnet noe så vakkert og utrolig, så ser jeg og hvor mange som glemmer den mens de løper rundt i livet sitt. De ser ikke att de glemmer den før de har mistet den. Hvorfor gjør så mange slik?
Jeg tror neppe jeg er på noen måte "bedre" enn andre, men jeg vet hva det betyr å ha funnet det jeg har i dag. Og jeg er og takknemlig for å ha erfart alt jeg har, for å vite hvor fantastisk heldig jeg er, slik at jeg vet å ta vare på slik en utrolig vakker ting.




Men før du rister på hodet, tenker att jeg vaser rundt om kjærlighet og fantasier;

Ikke ta mitt ord for hva kjærlighet er. Sett heller av ett øyeblikk av tiden din til å føle følelsen selv. Til å sitte ned med den ene spesielle personen du er glad i. Den personen du elsker. Sitte å se på snøen falle, eller se stjernene i ensomme majesteter på himmelen. Ta bare litt tid til å være to.
Da tror jeg du skjønner hva jeg mener mye bedre enn ved å lese hva jeg skriver her. For uansett hvor mye jeg diskuterer, om typer kjærlighet, og hvor fantastisk den er, så er det forskjellig for alle. Men felles for alle og, er att det er en utrolig følelse. Så slik kjærlighet kan ikke dekkes av ord. Den må oppleves, og nytes. Og hvor enn vanskelig det er, den er vel verdt hvor enn mye det tar å finne den...


Det er en ting jeg kan love deg jeg vet nå.

Snø...

Det er få nordmenn som ikke har ett forhold til snø. Om det overhode finnes en nordmann som ikke har en mening om snø.

Snø som vi alle møter i løået av våre første år. Som laver ned som hvite dotter, og legger seg på hus, biler, i hager og på gater. Og på folk, fra klær til ansikt og hår. Og små barns tunger. Elsket og hatet av så mange. Av syklisten som sklir nedover fortauet på ett forsøk av å holde seg sunn vinteren igjennom og. Av bestemoren godt utstyrt med brodder og stokk mens hun modig beveger seg oppover den nådeløse veien til Rimi. Og av alle bilførere som må stå opp en time eller to tidligere bare for å grave ut både bil, hage, vei, og litt til.

For ikke å glemme alle akeglade, både små og store barn, som ivrig kan sette utfor bakken. Og ski glade entusiaster, troper opp i skog og mark for å la generasjoner med tradisjoner om å kjøre på planker blomstre videre dette året og.

Snø er så mye. Det kan være vått og kaldt for noen. For de som helst vil sitte inne godt plantet forran en TV eller en peis. Det kan jeg jo også egentlig godt forstå. for det er jo noe herlig koselig med det å se ut på snøen når den faller utenfor, mens en ser flammene slikke langs veden inne i peisen.

Snøen kan og være hard, for de som detter av kjelken, eller de som får en kald snøball i bakhodet, eller deiser i bakken på vei ned en kneik på ski.

Men sist, men absolut ikke minst, kan snøen være vakker. enten som små hvite fnugg som kiler deg på nesen, eller store hvite flak som ligner myr-ull. Der de daler sakte men sikkert nedover i stillhet. Og maler lndskapet hvitt og tungt og søvnig. Enten med lette former i vinternatten, eller med gnistrende lys i vintersolen.



Så snøen er så mangt. Til glede og sorg. Til forbløffelse og forferdelse. Det kommer bare ann på hvorda ne velger å se på den. Men om en finner en stille plass, litt utenom allfarvei, hvor det er ett øyeblikks stillhet, hvor en holder godt rundt en en er glad i, mens snøen faller sakte og lett på to ansikt, med hvert sitt store smil.

Da skal det veldig godt gjøres å ikke se skjønnheten og det herlige med snøen, eller hva tror du?