Snø som vi alle møter i løået av våre første år. Som laver ned som hvite dotter, og legger seg på hus, biler, i hager og på gater. Og på folk, fra klær til ansikt og hår. Og små barns tunger. Elsket og hatet av så mange. Av syklisten som sklir nedover fortauet på ett forsøk av å holde seg sunn vinteren igjennom og. Av bestemoren godt utstyrt med brodder og stokk mens hun modig beveger seg oppover den nådeløse veien til Rimi. Og av alle bilførere som må stå opp en time eller to tidligere bare for å grave ut både bil, hage, vei, og litt til.
For ikke å glemme alle akeglade, både små og store barn, som ivrig kan sette utfor bakken. Og ski glade entusiaster, troper opp i skog og mark for å la generasjoner med tradisjoner om å kjøre på planker blomstre videre dette året og.
Snø er så mye. Det kan være vått og kaldt for noen. For de som helst vil sitte inne godt plantet forran en TV eller en peis. Det kan jeg jo også egentlig godt forstå. for det er jo noe herlig koselig med det å se ut på snøen når den faller utenfor, mens en ser flammene slikke langs veden inne i peisen.
Snøen kan og være hard, for de som detter av kjelken, eller de som får en kald snøball i bakhodet, eller deiser i bakken på vei ned en kneik på ski.
Men sist, men absolut ikke minst, kan snøen være vakker. enten som små hvite fnugg som kiler deg på nesen, eller store hvite flak som ligner myr-ull. Der de daler sakte men sikkert nedover i stillhet. Og maler lndskapet hvitt og tungt og søvnig. Enten med lette former i vinternatten, eller med gnistrende lys i vintersolen.
Så snøen er så mangt. Til glede og sorg. Til forbløffelse og forferdelse. Det kommer bare ann på hvorda ne velger å se på den. Men om en finner en stille plass, litt utenom allfarvei, hvor det er ett øyeblikks stillhet, hvor en holder godt rundt en en er glad i, mens snøen faller sakte og lett på to ansikt, med hvert sitt store smil.
Da skal det veldig godt gjøres å ikke se skjønnheten og det herlige med snøen, eller hva tror du?
No comments:
Post a Comment